Hvorfor PazAlone finnes.

Ideen bak PazAlone er inspirert av mine egne livserfaringer. Jeg har reist verden rundt siden jeg var nitten, og jeg har aldri følt trang til å henge i telefonen hele tiden. Ofte gikk det ikke dager, men uker og måneder før jeg lot høre fra meg — det har aldri vært lett for familien min.

Verdenen rundt de store industriprosjektene ser annerledes ut enn utenfra. I et fremmed land er man ikke turist: man jobber, tilpasser seg og er ofte utsatt. Ti–tolv timers skift daglig, ukjente byer, leide leiligheter.

Noen ganger endte livet til en kollega i en slik leilighet, alene. Da ristet vi det av oss — «sånn er dette faget» — og fortsatte.

Men livet lærer oss noe, og forstår vi ikke, gjentar det leksen. Det ble mer personlig da min mor på over åtti falt hjemme og ikke klarte å reise seg. Hun nådde ikke engang telefonen på bordet, og ingen hørte ropene hennes.

Heldigvis stakk broren min innom drøyt ti timer senere, fant henne og hjalp henne. Bare derfor kunne hun senere fortelle hva som hadde skjedd — hva hun opplevde, tankene og følelsene sine, frykten, mens hun i en halv dag lå på gulvet og ble stadig svakere.

Da forsto jeg for alvor hvor viktig det er at noen får vite i tide når det trengs hjelp.

Som far bekymrer jeg meg nå også for noe annet: etter hvert som datteren min begynner sitt selvstendige liv, kommer hun til å tilbringe stadig mer tid alene, langt fra hjemmet.
Men henne følger PazAlone allerede med.

Personlig sikkerhet er mer enn teknologi.
Det er ansvar, kjærlighet, tillit og oppmerksomhet på hverandre.

Hos oss veier tillit tyngre enn høylytte løfter.

Derfor prøver vi i PazAlone ikke å skremme, manipulere eller love ting appen ikke kan garantere. Vi viser tydelig hva appen kan, og hvordan den brukes mest effektivt.

Man kan ikke forebygge alt som kan gå galt — det er ingen som klarer.

Men vi hjelper til med at, hvis noe ikke går som planlagt, skal ikke stillheten forbli ubemerket.

Stille bakgrunn

PazAlone er en stille bakgrunn.
Er alt i orden, forblir den umerkelig, og på de fleste dager skjer det ingenting.

Men det er nok med én eneste gang for at det skal telle: om det fantes en plan på forhånd, om du fikk gitt beskjed til noen, og om noen la merke til i tide at noe ikke stemte.